Samværsrett

Med samværsrett menes den rett både barnet og den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos har til å tilbringe en nærmere avgrenset tid med hverandre. Det går frem av FNs barnekonvensjon artikkel 9 nr 3 og barneloven § 42 første ledd at barnet har en rett til samvær med begge sine foreldre, uavhengig av om de bor hver for seg.

§ 42. Barnet sin rett til samvær.
Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.
Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

Samværsretten med begge foreldre er en rett barnet har. Normalt skal det mye til for at den forelder som ikke får daglig omsorg, ikke får noe samværsrett. Selv om det foreligger svært høyt konfliktnivå, skal konflikten normalt ikke medføre at den part som ikke får omsorgen, ikke gis samvær overhodet, jf. Rt. 1996 s. 888. Høyesterett har lagt til grunn at samvær bare skal nektes dersom dette "med rimelig grad av sannsynlighet" vil være uheldig for barna. Den vanligste årsaken til å nekte samvær er personlige forhold hos den som krever samværsrett.

I forarbeidene Ot.prp.nr.62 (1979-1980). Om lov om barn og foreldre (barneloven s. 33 er det skrevet følgende generelt om samværsrett:

"Når det gjelder foreldrenes rett til samvær med barnet, har utvalget foreslått at samværsrett for den av foreldrene som barnet ikke bor hos, skal være et utgangspunkt som følger direkte av loven. Etter utvalgets forslag skal dette gjelde uansett om foreldrene har vært gift, har levd sammen uten å være gift, eller alltid har levd hver for seg. Foreldene skal imidlertid kunne avtale at det ikke skal være samværsrett, og dette skal også kunne fastsettes av domstol (eller fylkesmann, hvis partene er enige om denne framgangsmåten) etter krav fra en av foreldrene. - I dag er situasjonen at det bare er samværsrett for den som barnet ikke bor hos, når det enten er avtalt eller særskilt fastsatt av et offentlig organ - domstol eller fylkesmann når det gjelder barn født i ekteskap, barnevernsnemnd når det gjelder barn født utenfor ekteskap".

Tidligere var det en forskjell i utgangspunktet for samværsretten alt etter hvorvidt foreldrene har levd sammen etter at barnet ble født. I dag har foreldrene samværsrett basert på farskap eller morskap, uavhengig av om forelderen har bodd sammen med barnet etter fødselen.

Det er den som har samværsrett som bestemmer personlige avgjørelser der og da om hva barnet skal ha på seg, middag, spisetider, leggetider, besøk av kamerater osv., jf. barneloven § 42 annet ledd annet punktum:

"Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet".

Forholdet mellom samværsrett og den som har daglig omsorg får også rettsvirkning i forhold til at den med daglig omsorg ikke kan kidnappe barnet. Slike handlinger vil normalt kunne falle under straffeloven § 216. Dersom den med daglig omsorg holder barnet tilbake, vil tilbakeholdelse eventuelt bare være sabotasje av samværsrett.

Har du samværsrett har du også rett til å bli hørt om større beslutninger om barnet skal flyttes, som umuliggjør eller vanskeliggjør samværsretten, jf. barneloven § 46:

"§ 46. Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet.
       Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten".

Etter en lovendring av 1. juli 2010 plikter den med daglig omsorg å melde fra om eventuell flytting senest 6 uker før flyttingen til den med samværsrett, jf. barneloven § 42 første ledd:

"Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga".